Luther som sjelesørger

##plugins.themes.bootstrap3.article.main##

Egil Sjaastad

Resumé

Det synes især å være to forhold som formet Luthers profil som sjelesørger.

a)     Hans egne erfaringer og hans egen indre kamp i ulike anfektelser – både før og etter sitt eget åndelige gjennombrudd. Som munk gikk han ofte til skrifte, og skriftefar Staupitz ble til stor hjelp for ham.[1] Den indre kampen satte ham etterhvert på sporet av et teologisk grunnsyn som til syvende og sist er Luthers største bidrag til sjelesorgen. For ham var teologi, forkynnelse og sjelesorg en enhet. Og gjennom sin personlige kamp fikk han en innenfra-forståelse for andres kamper. Teologien hans ble en anfektelsens teologi.

b)     Hans omfattende ’nærmøter’ med mennesker. Som prest i Wittenberg fikk han erfaring med skriftestolen også som skriftefar. Her åpnet menighetsmedlemmer hjertene sine. Middelaldrerkatolisismens avlatspraksis ble gjennom dette tydelig for ham. Avlatsbrevene, som konfidentene viste ham, gjorde ham rystet.

Nærmøtene med mennesker fortsatte både under og etter de første turbulente reformasjonsårene, ikke minst pr. brev. Innholdet i mange av de ca. 2800 brev som er bevart etter ham, må karakteriseres som sjelesorg.[2] Noen har vanskelig for å se for seg at Luther som person kunne framtre som en typisk empatisk sjelesørger. Kanskje har de rett. Men hans personlige åpenhet, den frigjørende teologien han vant fram til  og nærheten til ’folk flest’ gjorde Luther til en stor sjelesørger – i dette ordets videste mening.


[1] Sons 2015: 14–20.

[2] Sons 2015: 8

##plugins.themes.bootstrap3.article.details##

Citation/Eksport
Sjaastad, E. (2017). Luther som sjelesørger. EMissio, 2, 126-142. Hentet fra https://emissio.net/index.php/emissio/article/view/35
Sektion
Teologi